Ett år, tre dager og litt til

Ikke så lenge siden jeg sist postet, men nesten. Ble litt nostalgisk/sentimental da jeg så første statusoppdatering om Swaziland av min førsteåring Anne Louise! Det regner visstnok (i ekste Swazistil) der nede og orientation er nå en gang orientation, men med tanke på den fine IB2-gjengen som tar dem imot lover dette året godt. For plutselig har de litt treige, litt ukjente UWC-erne på Waterford begynt på et nytt år. Det betry IB2 for Jenny, Live og meg, og hadebra til tre fine IB2/3ere som vi hadde det mye gøy med. For hvem andre ville vel laget 2 liter vaffelrøre på et bordtennisbord?

god vaffelstemning med Ane som knuser egg på hode/gulvet

Ett år gikk veldig fort og veldig sakte. Det har vært så sykt mange utrolige opplevelser som jeg aldri trodde jeg skulle få vært med. Hva med en liten Safari i Sør-Afrika hvor man levde i et naturreservat under åpen himmel midt i mellom de fem store. Man er borte fra leiren en natt og plutselig er den rasert av hyener. Man glemmer ikke å se en løve i det fri, eller å nesten blir løpt på av en kudu mens man sover. Wilderness-trail (som safarien så fint het) er kanskje den største opplevelsen jeg har hatt noen gang (selv med en øyeinfeksjon medregnet), både fordi jeg fikk prøve å leve i den Sør-Afrikanske natur, tett på store dyr og føle meg veldig liten, men også sosialt sett. Basti (Tyskland), Dimitri (Frankrike), Sofia (USA), Ruddy(Kongo), Landiso (Swaziland), Live, jeg og hele gjengen fra den Engelske skolen som også var med ble utrolig bra venner gjennom nattevakter, mafia rundt leirbålet og hyeneoverfall. Ikke noe jeg ville gått glipp av for å si det sånn...

Bildestjelern, dette er Live sitt bilde av litt trøtte turgåere etter siste uteovernatting

Grahamstown og Bushfire var også utrolig bra ting å få med. Bushfire, som er en helt utrolig bra festival på House on Fire i Swaziland hver mai var, ja, episk-episk (Tuva). Det var mye lokal/ Sør-Afrikansk musikk, god mat (etterlengtet), dansing, litt marked og sykt mye folk. Trettitusen mennesker på ett sted på en dag i Swaziland aka der hvor null skjer? Det ble ganske god stemning med andre ord. Å danse og chille med mange folk og god musikk til langt på natt/morgen var fin opplevelse for de som er vandt til check-in klokka 22.30. Grahamstown, som er verdens nest største fringefestival og i den lille universitetsbyen Grahamstown i Sør-Afrika (og vel verdt for alle som er litt interessert i kunst-ish ting) ble jo på en måte litt større en Bushfire. Å få dra til verdens nest største fringefestival (bare slått av Edinburgh må det legges vekt på) for å fremføre et teaterstykke jeg hadde vært med å utvikle var jo allerede bra, men Grahamstown var så sykt mye mer. Gallerier, marked, uteliv og en tatovering lager gode historier. Gleder meg til neste juli

House on Fire uten Bushfire, siden kameraet mitt ble stjålet 

Maputo; selvforklarende.

Føler jeg ikke kan slutte med reisehåndbok/reklame før jeg har nevnt turen til Maputo første mid-term. Det er tradisjon at alle førsteåringene drar til hovedstaden i Mozambique med så mange andreåringer som vil, og ja, det blir bra. Selv om noen av oss hadde maks uflaks med boarrangement og Eli (USA), Lykke (Danmark), Riikka (Finland), Live, Jenny og jeg endte opp uten vann og med skummel mann i hagen var det digg med sol og sjø (!) og å bli kjent med folk fra skolen uten for skolen, ish. Og det ble mye bra historier, på godt og vondt.


Det har vært et bra år. Foruten de fire store (høhø) kommer jo episke skoledager/netter og synge julesanger med danske  Lykke i korridorene, tangofremføring eller kaffedater og brødristere som begynner å brenne. Man fikser kalde vintere med sovepose og/eller varmeflaske og bestiller pizza fra Debonairs selv om det tar ca 4 år før den kommer. Også er det jo andre lure ting som fine linkforeldre/se Coldplay i Johannesburg eller dra på fotballcup i Mozambique som også kommer ganske langt opp på lista. Men, hvem var det som sa det, alt er mulig i et lite stykke Swaziland..(og alt kommer med på bloggen kl 02.34) Selvfølgelig har det ikke bare vært easy ride, skole er generelt mye arbeid, det kan bli lite søvn, og det er dårlige dager, men det er så verdt det. Det er verdt det fordi man opplever så mye, lærer så mye og får sett alt fra et nytt perspektiv. For meg har det blitt en helt ny måte å forstå verden på, og selv om jeg er mer spørsmålstegn nå enn noen gang, er det   en øyeåpner. Selvfølgelig er det rart å forlate fine, kalde, snøete Norge for 7 måneder,  og det har blitt litt for få skiturer, men det er også rart at jeg nå tar min nest siste tur tvers over jordkloden. Og jeg vet at alle de ferske IB3erne er dødsmisunnelige på at jeg faktisk skal dra, noe som sier sitt. Så, alle kommende søkere, SØK. Det er litt engangssjanse, og det er litt verdt å ta den.


 

H?

hei lenge siden sist.

Man merker at det er mye å gjøre for tiden. Siden eksamnene i midten av Oktober har tiden gått litt i ett. først har det vært internal asessments i matte, pyskologi, biologi, norsk og engelsk, som er del av den endelige IB karakteren også har det vært tur til Mozambique, IB2 leavers og nye rom, så det har ikke vært mye bloggtid.

Men jo, nå er jeg mer eller mindre IB2er. Enedelig ville kanskje noen si, men det er også veldig rart. Forrige helg hadde vi leavers, som var sluttningsermonien+festen for IB2erne, og det var utrolig trist. Selve sermonien var ganske klein, om jeg kan si at noe er det. FOr det første var det null organisasjon på hvor vi skulle sitte, så Live, Zayd og jeg endet opp med å sitte på et bord med noen random IB2 foreldre som ikke så så veldig fornøyd ut med at vi tok plassene til barna deres. Men til slutt var det plass til alle, og da gikk det bra. Også skulle det være en gjestetaler, den Amerikanske ambassadøren, og det var i allefall kleint. han snakket om hvordan mange Waterfordianere kommer til å dra til USA, og hvor bra det er, så ganske urelatert til en avslutningssermoni. Serlig fordi Mr. Van Oord, vår IB kordinator holdt en tale like før hvor han sgjorde et poeng ut av at IB2/3erene ikke skulle stresse nå, og slappe av til IB resultatene kom..menmen. Maten var barde enn skolen i alle fall.

de ferske IB2erne (stjålet fra Jenny)

Jennifer(Cayman Islands), meg, Stephen (Wales), Priscilla (Mozambique), Jenny (Norge), Zayd (Bangladesh) og Sanyu (Uganda/Lesoto)
 

Dagen derpå var i allefall trist. Folk som har vært endel av Waterfordmiljøet/familien for et år måtte plutselig bare dra, dagen etter avslutningen. Selv om det var mange jeg ikke var veldig nære med, så var det alikevel utrolig rart å se dem pakke sammen alle tingene sine, og flytte ut for godt. Plutselig er halve hostel tomt, og det er litt spøkelsesstemning å gå gjennom gangene. Dette bretyr også at vi har fått nye rom, og jeg har begyntå flytte inn på Yulai, min norske IB2 (IB3) sitt rom, noe som er ganske rart.Det er iksom ikke helt mitt rom ennå, og uansett hvor glad jeg er for å ha flytta ut av mitt 4 kvadratmeter rom, så kommer det til å ta litt tid før jeg husker hvor jeg bor nå. Men så er det i allefall i the dungeon, min favorittkorridor (Alma og Anne Louise, dere vil dit) så jeg er fornøyd.

Nå er det bare en uke til jeg skal hjem til Norge, desmeber, snø og vintersport. Jeg gleder meg masse, men det er jo som vanlig litt sentimentalt. Men det skal alikvel bli deilig å komme bort fra skole for en stund, og merker at München, Paris og muligens London frister nå!

Fordelene med å bo tre timer unna en storby

Fredag kl 7 dro 6 trøtte Waterfordianere (Anna tok en liten omvei) fra Swaziland for å Se Coldplay i Johannesburg. Lekser og Eksamner om to uker var glemt for helgen, og en del Coldplaymusikk var lasta ned på Ipoden. Etter en tre timers tur (som pleier å ta seks) annkom vi Amels hus i Pretoria, hvor vi la fra oss bager før vi dro ut for å få tak i biletter i det nermeste kjøpesenteret. Etter en måned i Swaziland er Amerikaish forstad i Sotrby litt fjernt, og enkelte mennesker måtte ha iskaffe og smoothie og alt annet digg man kan få på kjøpesenter. Og da vi gikk inn i butikken hvor vi skulle hente bilettene ble vi overfalt av Julepynt. Så I Pretoria feirer de nok jul i Oktober. Litt rart egentlig. Desverre var internettsystemene nede i det kjøpesenteret, så vi måtte dra til et annet kjøpesenter som var ennå større for å ta ut bilettene. Etter mye om og men klarte vi tilslutt å få ut bilettene, og dro så hjem til Amel for å skifte til konserten. Men der hadde moren til Amel fiksa sykt god lunch til oss med spagetti og salat og masse god frukt!  I like. Så var det bare å sitte ca en og en halv time i kø for å komme inn på konsertområdet (som er soccer city for de som så World Cupen), men det var kanskje hva som var å forvente når 60 000 andre skulle inn også. Men det gikk fint, vi kom oss ut og inn på området overraskende fort. Så var det bare å vente seg gjennom litt emo halv-rocka Sør Afrikanske Polytones som hadde sykt dårlig lyd. Alle var litt redde for at det var sånn konsertlyden kom til å bli, og i og med at vi satt ganske langt oppe så hadde det vært litt kjipt. Men midt under deres nest siste sang kom lyden på og da ble det fest for å si det sånn. 

Ogås kom Coldplay. var aldri blofan før, men må innrømme at de var ganske greit bra Live. Starta med fyrverkeri ( som i fyrverkeri) og med en av de nye sangene deres (husker ikke navnet) men de fleste av klassikerne var også der, Fix You, Viva La Vida, Clocks, Yellow, Violet Hill, Speed of Sound ++ og de to nye store Paradise og  Every Teardrop is a Waterfall (som de selvfølgelig avsluttet med ettersom det er navnet på Touren) Ogås spilte de inn en del av muiskkvideoen til Paradise, så da måtte de ha på Elefantmasker (ikke spør meg hvorfor) Men som Chris Martin sa, "If you remeber one thing from this concert, don't remember these strange costumes" Joda.. 

Så var det litt rot med å finne Anna, som satt på et helt annet sted enn oss, men etter ganske mye fram og tilbake fant vi henne til slutt. Og ingen ting skjedde, noe som er bra i litt dodgy Johannesburg. Så dro vi alle tilbake til Amels hus for litt søvn før vi våknet opp 10 (ny rekord for meg her nede) og fikk sykt digg frokost (mat betyr veldig mye for meg etter 8 måneder på internatskole) og så 6 (fikk noen litt treige mennesker i Combien) timer tilbake til Swaziland og skole. 

Det har vært en fantastisk helg med max chillax før eksamnene starter for fult om en og en halv uke, men det går bra! Håper høst i Norge er fint, for jeg koser meg i alle fall meget

Den helgen som alt skjedde

Merker nå at det er en stund siden jeg skrev sist. Tiden går utrolig fort på Waterford...
Vi er nå bare tre uker unna eksamner, og det er litt interresant å tenke på. Heldigvis er folk relativt lite stressa, så da blir ting mye hyggeligere med en gang. Og som sagt så skjer det jo ting hele tiden, så man har liksom ikke helt tiden til å begynne å tenke på eksamner. Det er fint. Denne helgen for eksempel, var det social i dag, i morgen er det fotballturnering og IB2 inhouse leavers, samtidig med at en 48timers teaterproduksjon pågår, og frivillige trengs for en gåtur mot brystkreft. Ikke det at jeg egentlig er med på noe av dette ettersom jeg drar til Johannesburg i morgen tidlig (kl 7 jeee) for å høre Coldplay spille. Ganske gøy i grunn. Med så mye som skjer, er det naturlig at skole blir utsatt til natta, og jeg begynner å skjønne nå at søvn ikke er opskrytt, men det går bra. Man skal ikke klage med tanke på At IB2erne starter sine eksamner om mindre enn en måned og også har nok å gjøre. Og det er faktisk ikke så verst å være oppe halv to på natta når resten av korridoren din også er det. Det resulterer i mye te og litt frustrerte fruer i ny og ne. Også har man koselige fester, slik som forrige helg, da Malu (tyskland) hadde bursdag, og en gruppe IB2ere hadde kjøpt bursdagskake på størrelse med en middels stor bryllupskake. Det ble sang midt på natta og ganske mye kakespising som egentlig varte hele denne uka. God stemning med andre ord.
Men nå venter rydding av rom og pakking for i morgen, for det er noe jeg definitivt ikke har tid til på andre tider enn hva to på natta.

In Focus

Det er det man helst skulle være når man kommer tilbake til inspurttermin i IB1 og alle stresser med eksamen. Jeg mener, en uke, og folk snakker allerede om å begynne å pugge til eksamen, som er 5 uker unna. Det går bra, at the moment er det 25 grader og sol hver dag, så jeg har ikke så mye å klage over. Å komme hjem er bra.

Første uka har som vanlig sust forbi , mye fortere enn jeg trodde. Heldigvis har ikke skolen kommet helt igjen ennå, så jeg har fått tid til å få gjøre mange ting som jeg aldri har gjort før. Jeg har fått være med på et Emotional Intellegence kurs med moren til AC fra USA. Det er utrolig spennende å lære om å bruke både tanker og følelser når du tar avgjørelser, kort sagt å tenke med både hode og hjertet.En annen veldig fin ting jeg har gjort er In Focus. Det er et slags diskusjonsforum/ presentasjon av et land. Hver uke presenterer en person eller gruppe av mennesker sitt land, kultur, historie og politikk, og etterpå er det åpent for diskusjon. Jeg har alltid planlagt å komme men siden jeg er lat har det ikke helt skjedd. Så min første gang var på Torsdag hvor Christian presenterte Sierra Leone. Dette er et land som vi som oftest assosierer med borgerkrig, noe som ikke er så rart ettersom den foregikk i 11 år, helt til 2002. Det var utrolig interresant å høre om historien før borgerkrigen, (Chris sa politikken vær veldig komplisert, så det ble mest historie). Sierra Leone var oppdaget av Portugisere, og er direkte oversatt kaldt Løve fjellene eller noe slikt, pga en tordenstorm oppdagerene hørte da de seilte forbi. Det var også ett av de første landene Kolonialistene hentet slaver for, og også det landet hvor amerikanske og Europeiske slaver ble tilbakeført til. Etter frigjøringen av Slavene i USA og Europa ble de sendt "hjem" til Afrika, og dette var Sierra Leone. De frigjorte slavene måtte bryte seg vei gjennom Jungelen i mange måneder, til de kom til et bomullstre. Og under dette bomullstreet ble Free Town grunnlagt. Her var slavene fri. Siden en helt ny generasjon av frigitte slaver kom til Free Town, er det nå fortsatt en stamme i Sierra Leone som er kalt Creole, og disse er regnet som bedre enn de andre. Litt motsatt av hva man ville tro egentlig? Etter dette har det vært mye opp og ned med politikk etter hva jeg forsto og  i dag er det et veldig fattig land, men det har faktisk en av de laveste HIV ratene i verden (til å være et U-land)! I tillegg er det visstnok et veldig vakkert land med fine strender. Chris gjorde et poeng av at turisme i framtiden kan bli en stor industri for landet, og noe som er fantastisk ettersom de trenger en lønnsom industri. Jeg har iallefall blitt kjempeinterresert, og  landet har definitivt havnet på min reiseliste. Men det blir nok etter IB, Når er jeg trøtt, og må prøve å forberede meg litt på ny uke. Chillern.

(skulle legge til bilde av en strand men det var litt ambesiøst)

Ananas

Yeah Eli, I know I owe you, so finally I'm doing this seriously most awkward thing imaginable; writing an Ingrid blog post in English. My amazing writing talents are now not just restricted to a few lucky, but actually breaks the language barriers and reaches out to yet undiscovered territory (not drunk but kinda wish I had something to blame.). Anyways. Holidays have been good so far with week at my summer house in southern Norway, with sunbathing (in the rain) and rowing because it's so amazingly cool. Yeah, and I also met Jens, IB2 which was kind of strange in Norway, but considering the fact that he lives like 5 minutes away it's actually more strange that we have never met before. (especially since I met a former classmate in like the nearest decent city, notice 5th largest, which is far from Oslo.) Not much more to say about that week since it mainly contained eating and also chilling but no swimming because when it got warm enough (like 14 degrees Celsius) all the Jellyfish things came and they sting. I have a Jellyfish phobia. Well, so when we all got to cold we packed up and left for Oslo, the city of the cities, where I had the first and best night of the nights as 18. Just sayin' Tuva and Benedicte are growing badass, might have something to do with amazing Interrailness, but I was amazed. Then I slept. A lot.

Second week was also qiute good as it was Benedicte my Norwegian RCN best buddy's last week of freedom before returning to RCN paradise. This meant a lot of lurking in her house + a lot of singing and some waching of brother bear. She also invited other RCN people from other countries to her house which was very strange but also quite interesting. Strange to see how similar but also how different the schools are. Even though Waterfordians like to think themselves as pushed to the limit, the other schools also have quite an academical pressure. I actually think prep time and single rooms with a lock saves us from dying. Hate to admit it but think RCN people are slightly more hardcore as they have to pull an awful lot of allnighters. They don't have Josephine though. or certain biology teachers.

Thins week has been, just I don't know, normal. Strange, but starting to feel kind of back in Norway. Everyting is  kind of normalized. Of course it has been different with 22.07, but it's also been good to see how the politicians in AP and the people in AUF have handled it. The whole of Norway in fact, has shown a side which is (to Cynical Ingrid) quite unexpected, but makes me very proud to say I'm Norwegian. Thank you!

Flowers in front of the Cathedral in Oslo, to support the victims of 22.07 http://audkvalbein.files.wordpress.com/2011/07/110730-blomster-foran-domkirken.jpg

Also, just to be ranting, it's kind of strange to see how fast I adapt to Norway, and to live here again. It's been the same each time I go home; it feels crazily sad in Jo'burg and as I just wanna stay in Swaziland forever, but after a week or so in Oslo it feels like I never left. Sad and good at the same time, but this time I think it's mostly strange. Fortunately I'm looking forward to go to Swaziland and Waterford as it is kind of "home at the moment". Also I miss people that know all the stuff. That's nice. Not IB though. Still think Waterford should do Norwegian school system. Well...

So, now the holidays are nearly gone again, and tomorrow will be kind of a wake up call as Basti is coming from Germany. Will be nice with som days of waterford gathering with Live, Jenny, Basti and Me, but also seriously strange to mix to lives. So yeah.

No I think I have done enough of embarrasing myself so think I will go and watch a movie to prevent myself from deleting this post. Good night, and Eli, see you in a week! (stoked)

Vi tenker på dere